Velg en side

Kunstig intelligens (AI) består av algoritmer og dataprogrammer. Den kraftigste form for kunstig intelligens er algoritmer som lærer av seg selv basert på tilgjengelige data. Det betyr at vi ikke lenger trenger å programmere. Isteden kan vi mate datamaskinen med store datamengder og mange eksempler. Det viser seg at denne måten å lage programmer på er enormt kraftig og grobunnen for den pågående revolusjonen innen kunstig intelligens.

I dag skiller forskere gjerne mellom svak og sterk kunstig intelligens. En kunstig intelligens som for bare kan gjør det den er programmert til for eksempel medisinsk diagnostikk vil være definert som svak intelligent uavhengig av hvor dyktig den er. Sterk kunstig intelligens er evnen til å lære seg kunnskap uten at det eksplisitt blir programmert. Sterk kunstig intelligens kan gjøre mange oppgaver slik vi mennesker kan. En sterk kunstig intelligens reiser mange moralske og rettslige problemstillinger og mange mener at vi bør forholde oss sterk kunstig intelligens som til en person.

Et av de store spørsmålene er om sterk kunstig intelligens for ikke å snakke om bevisst kunstig intelligens er mulig.

Turingtesten som er oppkalt etter matematikeren, logikeren Alan Turing, er laget for å avgjøre dette. Alan Turing er kanskje først og fremst kjent som den kryptoanalytikeren som knekket tyskernes kodespråk under den andre verdenskrig, men han regnes også som grunnleggeren av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens.

Alan Turing offentliggjorde i oktober 1950 en artikkel «Computing machinery and intelligence» i tidsskriftet Mind hvor han beskrev en test for å sjekke en maskins muligheter for å utføre en menneskelignende samtale. Slik opphavsmannen Alan Turing så det, ville en maskin som besto testen hans være en intelligent maskin.

I all enkelhet går Turingtesten ut på at et menneske kommuniserer med en datamaskin og et annet menneske ved hjelp av kun tastatur og skjerm. Kommunikasjonen kan være om alle mulige tema, og vare mange timer. Dommeren kan ikke se om det er en maskin eller et menneske som skriver på den andre terminalen. Hvis dommeren ikke kan avgjøre om den eller det vedkommende kommuniserer med er en maskin eller et menneske, sier ”Turingtesten” at maskinen må regnes som intelligent.

Det er et viktig poeng for Turing at dommeren er atskilt fra og ikke kan sanse mennesket eller maskinen. Hadde han hørt eller sett dem, ville han selvfølgelig lett kunne avgjøre hvem som er maskin og hvem som er menneske. Hvis vi lurer på om kunstig intelligens er mulig, kan vi nemlig ikke anta at den må manifesteres i et biologisk materiale. Det er den rene intelligens Turing er ute etter å bestemme, ikke sanselige egenskaper.

Turingtesten er en adferdstest, hvor man sier at hvis maskinen opptrer intelligent, da er den også intelligent, med alt hva det innebærer. Alan Turing selv trodde at en maskin skulle klare en tidsbegrenset test rundt århundreskiftet, men ble ikke sannspådd. Fortsatt er det usikkert om noen datamaskin egentlig har bestått testen selv om programmet «Eugene Goostman» kjørt på en superdatamaskin i 2014 greide å gi seg ut for en 13 gammel gutt.

Eksempelet kjent som Det kinesiske rommet prøver å motbevise at Turingtesten kan avsløre sterk kunstig intelligens. Eksempelet er en person som sitter i et rom med en instruksjonsbok. Hver gang det kommer et skriftlig spørsmål inn i rommet på kinesisk, så forteller instruksjonsboken hva personen i rommet skal svare – på kinesisk.

Personen selv kan ikke kinesisk, men svaret instruksjonsboken gir er alltid riktig. Fra utsiden virker det derfor som om noen inne i rommet behersker det kinesiske språket. Vi har dermed et eksempel på noe som består Turingtesten, men som ikke er intelligent er konklusjonen.