Smarte agenter har blitt en del av vårt digitale dagligliv. De kan være alt fra personlige assistenter i telefoner til supersmarte systemer som kjøper og selger aksjer. En skiller gjerne mellom smarte agenter som er en automatisert tjeneste som på egen hånd utfører aktiviteter basert på innsamlede data og boter som er en grunnteknologi med kunstig intelligens, som brukes til å utvikle tjenester eller apper.
Stadig flere finans- og forsikringsselskaper tar i bruk såkalte «boter» i IT-systemene sine. Disse intelligente agentene kan i løpet av noen mikrosekunder utfører millioner av forretninger på like lang tid som menneskelige aksje handlere bruker på én. Forsikringsselskaper og banker overlater i stadig større grad til boter å foreta førstehåndtering av kundenes forsikrings- og lånesøknader.
Bedrifter har i mange år benyttet seg av smarte agenter og boter, men nå øker bruken også blant privatpersoner. De stemmestyrte assistentene er de mest populære. iPhone-brukere har Siri, Windows Phone-brukere har Cortana, og Googles har sin Google Assistant og Amazon sin ECHO. Ved hjelp av talekommandoer kan man be assistenten ringe eller sende e-post.
Intelligente agenter eller såkalte personlige assistenter kan tipse deg om å dra til jobben en time tidligere hvis det er fare for trafikkork, eller minne deg om å ta med paraply når værmeldingen varsler regn. Men bruken av assistenter som hele tiden lytter til det som blir sagt, er ikke uproblematisk. Dette gjelder ikke bare sett fra et personvernperspektiv. Men også fordi de ikke alltid forstår at det som blir sagt, kanskje ikke er ment for dem. Det er eksempler på at intelligente agenter har bestilt varer og besvart henvendelser som eieren ikke var klar over.
Det har hendt at intelligente agenter har gjort feilvurderinger. I slike tilfeller kan det oppstå tvister om det er de som har utvikling den intelligente agenten eller om det er brukeren som har ansvaret. Dette har ført til at det blir utviklet halvautomatiske agenter. En slik agent kan samle inn og behandle alle tilgjengelige opplysninger, men deretter går en virkelig person gjennom underlaget og tar den endelige beslutningen.
Etter hvert som programvaren har blitt mer brukervennlig har det blitt mulig for folk med litt grunnleggende kunnskap i programmering å utvikle sine egne agenter.
Agenter kan enten operere alene eller samhandle med andre agenter. Systemer der flere agenter jobber sammen, kalles ofte distribuert kunstig intelligens. En agent kan ha sitt begrensede bruksområde, mens et system av agenter kan betjene større oppgaver. Noen forskere mener at den menneskelige hjernen er bygget opp på samme måte. Det vil si at hjernen består av tusenvis eller millionvis av små agenter som virker parallelt. Hvis disse forskerne har rett, er det mye som taler for at det vil være mulig å fremstille kunstig intelligens ved hjelp av samhandlende agentsystemer.
Så langt har maskiner vært avhengig av data som i hovedsak har blitt generert av oss når vi bruker smarttelefonene våre eller internett på PC-en. Det kommende «tingenes internett» vil endre dette. Forventningen er at alle fysiske objekter det er fornuftig å koble til nettet, kommer til å bli det.
Effekten er en digitalisering av den fysiske verden og at den dermed blir synlig og tilgjengelig for opplæring av AI-er. Den potensielle nytteverdien er enorm. Dette er en utvikling mange er ambivalente til, eller som Y. Harari sier i sin bok Homo Deus, den dag vi har tingenes internett, blir menneske overflødig.
Det finnes allerede i dag eksempler på miljøer der flere tusen programvareagenter jobber sammen om en felles oppgave. Et eksempel er hvordan NASA har gjort forsøk der satellitter er driftet i helhet av samarbeidende agenter.
På dette område går utviklingen meget raskt både når det gjelder utvikling av ulike typer agenter og når det gjelder omfanget av samarbeidet. I Norge har Telenors forskningsavdeling i samarbeid med MIT og Universitetet i Tromsø vært ledende i agentforskning og agentutvikling.
