Velg en side

Enkelt sagt er en algoritme en oppskrift på hvordan noe lages eller hvordan man kommer fram til et resultat. Uttrykket brukes gjerne i forbindelse med datamaskiner og utgjør kjernen i kunstig intelligens.

I følge dataismen, beskrevet av Yuval Harari i sin bok Homo Deus, kan alt beskrives ved hjelp av algoritmer, fra enkle beslutninger til komplekse kulturelle produkter som for eksempel en symfoni. Det slutter ikke her, i følge det samme paradigmet som holder på å bli rådende i vitenskapelige kretser er alt et spørsmål om informasjon og informasjonsbehandling. Det gjelder så vel menneske selv som de samfunn de lever i. I følge dataismen er hele universet en eneste stor datastrøm, selv mennesket er ikke annet enn en biokjemisk algoritme og mennesket mening med livet er å skape et alt overgripende data behandlingssystem og la seg integrere i det.

Tradisjonelt har mennesker trodd at de og alt annet ble skapt av guder. Dette er trolig fortsatt den vanligste oppfatningen. Med humanismen ble menneske satt i sentrum og ble antatt å være skapere av sin egen virkelighet. Et synspunkt som har vært med å sekularisere tilværelsen. I den siste tiden har dataismen fått fotfeste.

Hvor kommer så algoritmene fra? Enkle algoritmer kan lages av individuelle mennesker, mer komplekse algoritmer som for eksempel Googles søkemotor er laget av store team hvor ingen enkeltperson har oversikt over helheten. Med lærende datamaskiner begynner datamaskinen selv å lage algoritmer. Mange nettsider bruker også algoritmer, som sider for oddstips, sider for spørreundersøkelser, alle sider hvor man søker etter spesifike ord og utrykk. Eks. hvis man søker etter ordet «odds på hest» på en bettingside så får man opp undersidene og veddemålene som handler om nettopp det, uten en algoritme ville ikke oddssiden kunne vist deg riktige resultater.

På den ene siden er biologene i stand til å avsløre stadige nye sider ved menneskekroppen og da særlig hvordan hjernen fungerer og følelser oppstår. På den andre siden er datavitenskapen i stand til stadig å øke databehandlingskapasiteten. Når de to utviklingene kombineres får vi systemer som er i stand til å registrere og «forstå» være ønsker og følelser bedre enn oss selv. I det øyeblikket vil kontrollen skifte fra menneske til algoritmene

Dette holder allerede på å skje på en lang rekke av livets områder. For eksempel holder algoritmene på å overta de viktigste beslutningene om helse og velvære. Computere kan på grunnlag av data om genetiske disposisjoner, medisinske testresultater og vår medisinske historie gi anbefalinger om medisinske tiltak. Systemet kjenner deg bedre enn deg selv. Et godt eksempel er Angelina Jolie som fikk begge brystene fjernet til tross for at hun følte seg helt frisk.

Hver gang vi bruker elektroniske media samles det inn data om oss som mer eller mindre avanserte algoritmer behandler for så å fortelle oss hva vi ønsker. Edward Snowden avslørte hvordan politisk begrunnet overvåkning av all datatrafikk foregår. Når avanserte algoritmer nyttes til å sette inn så kalte forebyggende tiltak mot enkeltpersoner og grupper på grunnlag av data man ikke selv vet at man har avgitt, er vi godt på vei til å miste kontrollen over våre liv. Fortsatt er det trolig mennesker som fatter de endelige beslutningene, men handlingsrommet innsnevres etter hvert som algoritmene gir stadig mer presise råd. Det er god grunn til å spørre hvor grensen går fra at algoritmene er et hjelpemiddel til når vi mer eller mindre bevisst er algoritmenes tjenere.

Dataismen kan selvsagt være bygd på sviktende grunnlag. Den har foreløpig ikke noe godt svar på hva bevissthet er eller hvordan den oppstår. Men det spiller mindre rolle i følge Y. Harari. Historien viser mange trossystemer som bygger på sviktende grunnlag, men som likevel har styrt menneskene handlinger. Yuval Harari har bare ett råd til menneskene og det er å kjenne seg selv. Så lenge de kjenner seg selv bedre enn algoritmene vil det kunne beholde noe kontroll over sine egne liv, men han er ikke spesielt optimistisk på menneskenes vegne.