Mange eksperter mener man er i ferd med å lage en intelligens som både er kunstig og på samme tid uforutsigbar. Det er en teknologi som har et stort potensiale til å hjelpe oss med millioner av oppgaver som vi ikke selv er i stand til å løse. For at maskinene kan jobbe sammen på en brøkdel av et sekund, er faktisk helt realistisk med dagens teknologi. De kan finne uante løsninger på oppgaver som vi mennesker trenger mye lengre tid på å løse. For kunstig intelligens vil på samme måten som mennesker ha tanker. Tanker medfører fantasi og ønsker. Derfor er det skremmende å tenke på dersom teknologien havner i feil hender.
Det er nok også derfor russeren Isak Asimov, så hvilke fatale konsekvenser en slik teknologi kunne få. Asimov var en entusiast av science fiction, og skrev mange bøker og litteratur rundt temaet. Roboter var hans store fascinasjon. Etter hvert utviklet han en rekke lover om robotikk. Dersom man programmerer robotene og maskinene etter disse lovene vil man kanskje unngå at maskiner i lengden vil prøve å utrydde mennesket. For han mente at fremstillingen av roboter som onde vesen var grunnleggende feil. Det var mennesket som var ondt. De tre lovene er:
*En robot tillates ikke å skade et menneske eller passivt la et menneske komme til skade
*En robot må følge ordre gitt av mennesker bortsett fra når en slik ordre kommer i konflikt med første lov.
*En robot må verne om sin egen eksistens så fremst slikt vern ikke kommer i konflikt med første og andre lov.
Lovene han skrev ned ble utformet allerede i 1940, etter at han i lang tid hadde interessert seg for kunstig intelligens og robotikk. Hans verker inspirerte blant annet til filmen I, robot i 2004. Denne filmen fikk massiv kritikk for å avvike fra boken. Men noen av hovedtrekkene kom likevel fram.
Etter mange år fant man også ut at det manglet en lov, kalt zeroth law of robotics:
*En robot tillates ikke å skade menneskeheten eller passivt la menneskeheten komme til skade.
Dette er en del av Asimovs univers, og kreatøren av den siste loven, er angivelig en av hans fiktive roboter, R Daneel Olivaw som ble skapt og levde i år 5020 etter Kristus, og som ble et dilemma for han da roboter og mennesker mer og mer hadde godt over i hverandre, såkalte kyborg.
Disse lovene og de pessimistiske utsiktene til kunstig intelligens har mange opphav. Men en som ser alt på en annen måte er naturvitenskaperen James Lovelock. Han ser mennesket selv som et utenomjordisk vesen som har fått ta del i en selvrealiserende verden som over tid har omformet seg og skapt et selvregulerende system som hele tiden tilpasser seg. Teorien hans kalles Gaia-hypotesen. Denne teorien er en interessant beskrivelse av planetens utvikling, og kan være en fin måte å tolke verden på.
En aktør i et miljø
Kunstig intelligens i et samtidsperspektiv, er likevel mer nøkternt enn hva som skildres i litteraturen. I realiteten vil kunstig intelligens være en aktør i et miljø, som kan overvåke og bistå med ulike oppgaver. I de riktige hendene vil teknologien være en viktig bidragsyter i de fleste situasjoner. I de gale hender kan kunstig intelligens få fatale konsekvenser. Men at roboter og maskiner i seg selv skal ta over planeten, virker om noe ganske usannsynlig.
Så når kunstig intelligens utvikler seg vil vi se hva som skjer. Kanskje blir utfallet noe helt annet enn hva vi trodde på forhånd.
