Velg en side

Det som for kort tid siden kun fantes i fremtidsrettet skjønnlitteratur, også kalt science ficition, er på vei til å bli realitet. Kunstig intelligens implementeres på stadig nye områder stort sett for å gjøre hverdagen bedre for de fleste av oss.

Men selv om enheten kan karakteriseres som intelligent, kan den fortsatt ikke gjøres ansvarlig for sine handlinger. Hvem er erstatningsansvarlig for eventuelle skader som forårsakes av en robot eller andre selvgående apparater, husholdningsmaskiner eller kjøretøy?

Det er dette dansken Léonard Van Rompaey har forsket på og skrevet en avhandling om.

Den smarte bilen som gjorde en feil

Van Rompey tar utgangspunkt i et eksempel med en selvgående bil. Du sitter i førersetet i dine egne tanker, i full tillit til at bilen gjør de riktige valgene. Det er jo det du har betalt for.

Plutselig skjærer bilen ut til høyre og kolliderer med en syklist. Sykkelen blir ødelagt og syklisten brekker armen. Hvem skal betale for dette? Eieren av bilen, produsenten eller kanskje noen andre?

Etter veitrafikkloven og bilansvarsloven paragraf 4 ville eieren av bilen være den nærmeste til å ta ansvaret, og syklisten ville vel fått erstatning fra dennes forsikringsselskap.

Det føles likevel surt ut, først å investere i en intelligent bil og så måtte betale for feil den gjør.

Det vil selvfølgelig også være snakk om eventuelle produksjonsfeil fra produsenten, men dette er fortsatt et uryddig juridisk område. Det er et kjent fenomen med den rivende teknologiske utviklingen vi står overfor i våre dager.. Samfunnet kommer halsende etter med lovavklaringer lenge etter at nye tekniske løsninger er tatt i bruk.

En statlig forsikringsordning

I sin avhandling kommer Léonard Van Rompaey opp med en tretrinnsordning der staten der ansvaret der virker urimelig å legge skylden på eieren eller produsenten.

Det første trinnet er at man først legger ansvaret til produsenten av den aktuelle enheten, De som lager kjøretøyet eller roboten er faktisk de eneste som har innflytelse på det den gjør på eget initiativ.

Dernest ønsker van Rompaey å utarbeide juridiske standarder som produsentene skal følge. Gjennom disse skal de dokumentere at de har gjort det som er mulig for å forutse og forhindre skader eller ulykker. Han viser her til at slike standarder allerede er laget blant annet i forbindelse med miljøvennlig produksjon.

Sik bedrifter i dag konkurrer om hvem som er mest miljøvennlig, tror van Rompaey at de også vil gjøre det en standard for produkter som er utstyrt med kunstig intelligens.

Det siste og avgjørende punktet er at det opprettes en statlig forsikringsordning der verken eieren eller produsenten kan bebreides. Produsenten må da først dokumentere at de har overholdt standarden, og gjort det som måtte forventes i så henseende.

Produsenten vil da etter van Rompaeys modell kun betale en mindre del av erstatningen, og staten trår til med resten.

Reduserer frykten for å måtte betale store erstatninger

Konsekvensen er at risikoen for store erstatningskrav ikke hindrer brukere eller bedrifter i å utvikle eller ta i bruk produkter som er utstyrt med kunstig intelligens.

Léonard Van Rompaey har nå fått bevilget midler til å videreutvikle dette systemet gjennom en postdoktor-avhandling.